Tilbake til fremtiden

Skolestart. Det er en helt egen følelse. Man er spent, man gleder seg, man gruer seg. Man skal tilbake til det man slapp for noen måneder siden, før ferien. Uansett hva man forventer, er ikke det man kommer tilbake til helt som det var, det er alltid litt annerledes. Folk har blitt sommerbrune, fått nye frisyrer, nye klær.

Noen forskjeller er allikevel større enn andre. Noen ganger har det kommet nye folk inn i klassen, eller kullet, eller hva det nå er for slags inndeling man opererer med. Dette er litt spennende - kanskje man får seg noen nye venner? Andre ganger møter man opp første skoledag og ser at det er noen som mangler. Dette kan være både bra og dårlig. Om ens erkenemesis har funnet det for godt å flytte til Svalbard, kan det føles som en aldri så liten personlig seier, og man kan tillate seg et bittelite selvgodt smil. Om den som mangler var en god venn, derimot, så er partyhattene litt lenger unna.

Å miste en venn er et bittert møte med livets realiteter. I det ene øyeblikket sitter man der sammen og diskuterer hvor lei man er av å lese til eksamen (eller forsåvidt et hvilket som helst annet tema), og i det neste øyeblikket sitter man igjen alene og klør seg i hodet og lurer på hvor den andre ble av. Man innser plutselig at det er sånn det er - noen kommer, noen går. Man innser også at dette ofte er utenfor ens egen kontroll. Folk flytter på seg; om det er til en annen klasse, en annen skole, en annen by, et annet land - dette er ikke til å unngå.

Denne følelsen av forandring har en vemodig bismak. Forandring kan være spennende, man kommer i nye situasjoner og får nye erfaringer, og man vet aldri helt hva som venter bak neste dør. Men å bevege seg inn i det ukjente betyr også at man legger fra seg noe av det gamle og trygge man er vant til, enten om det er av egen fri vilje, eller på grunn av omstendigheter. Det kan være vanskelig å legge fra seg noe man vet har vært godt, selv om man vet at man aldri kommer seg videre hvis man ikke gjør det.

Uten forandring er det allikevel ingen gode muligheter for utvikling. Om ikke noen små molekylsamlinger hadde bestemt seg for å bli til levende organismer, som igjen ble til fisker, som igjen kravlet seg opp på land, som igjen... ja, dere skjønner tegninga. Vel, hvis dette ikke hadde skjedd, så hadde ikke du og jeg kunnet sitte her i dag. Vi kunne ikke vasket badet eller spist frokostblanding eller tatt toget, eller noe som helst annet av alle de tingene vi kan ta oss til nå til dags.

Jeg vet ikke om denne posten egentlig har noen moral, annet enn at ingenting varer evig. Men siden det ville vært en litt melankolsk og depressiv måte å avslutte en post om skolestart på, så legger jeg til dette:

Alle ting har en ende, pølsa har to.

Med disse ordene av livsvisdom, ønsker jeg alle sammen en god skolestart! (Eller generelt et godt halvår, om det er noen som ikke skal gå på skole.) :-)

Unnskyldninger for å ikke vaske badet helt ennå

1. Skrive en ny post til bloggen, som har følt seg ensom og forlatt i det siste. Stakkars bloggen! Hva slags behandling er det den får?! Det er vitalt at jeg retter på dette straks! Badet blir jo brukt hele tiden, det vil nok forstå at bloggen er ensom og trenger oppmerksomhet akkurat nå.
2. Spille gitar! Som ung og håpefull musiker er det viktig at jeg øver når jeg føler at det er riktig å øve, at jeg griper inspirasjonen når den treffer meg, at jeg ikke begrenser talentet mitt fra å utvikles. Om inspirasjonen inntreffer klokken halv ett natt til mandag, så er det dessverre ingenting jeg kan gjøre med det. Og om jeg tilfeldigvis egentlig skulle vaske badet akkurat nå, så får det heller være. Badet kan man vaske når som helst, inspirasjon vokser ikke på trær.
3. Spise sjokolade. Dette punktet er selvforklarende.
4. Planlegge og forberede morgendagen. Det er jo så mye som må gjøres! Jeg må... eh... på butikken kanskje. Og hva skal jeg ha på butikken? Jeg vil jo være hjelpeløs uten handleliste! Klart jeg må skrive handleliste akkurat nå, mens jeg fortsatt husker hva det er jeg trenger! Det er jo ikke som om jeg kommer til å glemme at jeg må vaske badet, så det kan jeg ta etter jeg har skrevet ferdig handlelisten. Badet varer tilnærmet evig, hukommelse er slik en flyktig ting.
5. Planlegge vasking av badet. Jeg trenger bøtte, og mopp, og klut... Hvor er den kluten? Å ja, den er på badet, i bøtta. Ja, men det er godt å vite. Skal vi se... Vaskemiddel? Hvor er det? I kjøkkenskapet under vasken, flott. Jeg føler jeg stadig blir mer og mer klar for dette. Skal vi se, hva mer...
6. Rydde andre steder enn på badet. Hvis jeg flytter fjernkontrollen fra sofaen og over til bordet... Ja, se der! Det ble straks bedre! Og denne puten ser ut til å være litt flat, hvis jeg bare fluffer den litt opp, så ser det bedre ut. Pleddet ligger skeivt også ja! Ikke bra!

... men til syvende og sist kommer man til det punktet hvor man innser at badet ikke kommer til å vaske seg selv, uansett hvor hardt man ønsker det. Så da er det bare å ta på seg vaskehanskene og fylle opp bøtta. Når man først blir ferdig, så pleier det jo å være verdt det. Egentlig er det ventingen og utsettelsene som er det verste, og det er strengt tatt selvforskyldt. Men som med så mange andre ting, så lærer jeg aldri av dette. Ja ja, c'est la vie.

PS: Hei igjen, blogg! :-D

En uendelig strøm av øl

Har du noen gang tenkt på hvor fort øl kan renne ut av et tappetårn? Etter mine omtrentlige beregninger, har jeg kommet frem til noe sånt som 6 liter/minutt. Dette vil vanligvis ikke ha noen videre relevans for Kari og Ola Nordmanns dagligliv. De siste to dagene har det på den andre siden vært så relevant for meg at jeg nå tar meg selv i å blogge om det.

Hvor raskt er egentlig en fart på 6 liter/minuttet ut av en kran? I og for seg ikke så veldig raskt, tatt ut av kontekst. Det finnes betydelig høyere hastigheter i verden. Men 6 liter/minutt er det samme som 12 halvlitre/minutt, et faktum som i den aktuelle situasjonen er en mer kurant betegnelse. La oss nå se nærmere på minuttet og dets egenskaper. Et minutt er 60 sekunder langt. Hvis man skal tappe 12 halvlitre i løpet av 60 sekunder, får hver halvliter 5 sekunder til rådighet. En time er 60 minutter lang. Hvis man tapper kontinuerlig i den hastigheten jeg nå har nevnt, så vil man etter en time ha kommet opp i 360 liter - som igjen er 720 halvlitre.

Foreløpig har jeg bare ramset opp en del tall og hastigheter, og det overrasker meg egentlig litt om noen i det hele tatt har giddet å lese helt ned hit. Men stakkars de som har falt av på veien, for nå kommer jo hele poenget.

Har du noen anelse om hvor mye 720 halvlitre er?! Nei, det har du vel ikke, din utakknemlige slendrian! Tro ikke at jeg ikke kjenner din type! Det er dere som står på den andre siden av disken, ville i blikket og øltørste som en middels sjørøverbesetning. Dere blir aldri lei, dere får aldri nok. Deres verste mareritt er at baren (og dermed ølserveringen) skal stenge. Gjett hva: baren stenger kl 22:30. Bakerst i deres beduggede sinn er dere klar over dette, og angsten driver dere til å konsummere så mye øl som mulig før denne forferdelige katastrofen inntreffer. Dette fører til at det hele tiden er lange køer foran baren. Dette fører igjen til at de som tappert står og tapper øl ikke kan skru av kranen, fordi det hele tiden kommer flere folk som skal ha gjæret maltsuppe. Kranen renner og renner, og de ferdigtappede halvliterne blir revet bort før tapperen rekker å sette dem ned på benken engang.

Hver gang jeg nå skrur på en vannkran, blir jeg overrasket over at det ikke renner øl ut av den. Jeg vil ikke påstå at jeg er traumatisert for livet, men det er nok noen midlertidige skader ute og går. (Jfr. litt betent tommel + røde merker i venstre håndflate etter åpning av hundrevis av mineralvannflasker, for å nevne noe.)

Under all denne sytingen vet jeg allikevel at jeg sjelden lærer av disse situasjonene. Jeg hadde det bra i Hovedbaren på Öyafestivalen '06, og kan med ganske stor sikkerhet si at jeg kommer til å melde meg som frivillig til å jobbe på festival flere ganger. Det er jo tross alt gøy. Tross alt.

Ny post, ny... eh

Jeg forstår nå at det må bli noen endringer. Jeg er allerede skeptisk til min egen blogg. Det tok meg under to dager å få denne litt gnagende følelsen i magen. Bloggen må jo ikke bare være et fjollested for tøys og fanteri, den må ha noe slags innhold også! Litt fjoll er alltid velkomment, men hvis det bare blir fjoll, så klarer man ikke å sette pris på det. Eller man skjønner kanskje ikke at det er fjoll engang, fordi fjoll blir normen, og da kan man ende opp med å tro at fjollet er seriøst! Og hvis man da skriver noe seriøst, så blir kanskje det oppfattet som fjoll?! Hva er det jeg har rotet meg opp i! :-@

I andre nyheter: Strømmen gikk. Akkurat da jeg hadde kommet litt i gang med støvsugingen av rommet mitt. Haha, dette er ingen hindring! Sikringsboksen er i gangen, og der er det slike trivelige brytersikringer. No problemo. Dette tenkte jeg før jeg åpnet sikringsskapet. Der inne ventet dog et mysterium av dimensjoner: ingen av bryterne var nede. Kalde grøss fór nedover ryggen. Hva i... Hva skal dette bety! Etter en hodekløingspause prøvde jeg å skru på støvsugeren igjen, til ingen nytte. Det er klart at strømmen har gått. I skrivende øyeblikk er jeg meget usikker på hva jeg bør gjøre med dette problemet. Det eneste jeg kommer på, er at jeg kan sjekke hovedsikringene i kjelleren. Men jeg er smertelig klar over at disse sikringene er av den riktig gamle skolen, og dette skremmer meg. Tror ikke jeg har noen ubrukte sikringer til overs heller, og da må jeg på butikken, for å kjøpe et produkt som er så fremmed for meg at det alltid fremkaller en rynket panne, og eventuelt nese, i mitt ansikt.

På den andre siden er det egentlig litt fint at strømmen har gått, for da har jeg en unnskyldning for å ikke gjøre stort. Selv om jeg egentlig burde gjøre stort og større - innflyttingsfesten begynner offisielt om nøyaktig syv timer. Og jeg har bare fått støvsugd en brøkdel av alt håravfallet mitt som forsøpler gulvet og sofaen og gudene vet hva slags andre overflater vi har i denne leiligheten. Jeg må vaske badet og kjøkkenet, skulle egentlig ha lagd et slags bakverk, og må flytte pappkasser og ubrukte hylleplater opp på loftet. Jeg bekymrer meg også litt for at det er klaser med ledninger på (u?)strategiske steder her, plassert etter nøyaktige beregninger for hvor det er mest sannsynlig at noen kommer til å snuble.

Selv med alle disse overhengende katastrofene, føler jeg meg ganske rolig. Ting har en tendens til å ordne seg til slutt, på den ene eller den andre måten. Min første (og dermed automatisk så langt beste) plan er å leke hobbyelektriker og fikle litt med strømuttaket. Hvis det ikke dukker opp flere poster her i løpet av morgendagen, hadde jeg satt veldig pris på det om noen tilkalte medisinsk hjelp.

Ny dag, ny post

Nå er det offisielt en ny dag, siden klokken er over midnatt, så da drister jeg meg til å komme med nok en post her. Teknisk sett har jeg mitt på det rene. Litt annerledes blir det kanskje om man ser på hvor mange poster man maksimalt bør legge ut i løpet av 24 timer, men... La oss ikke pirke!

Akkurat nå er jeg kjempevarm. Noen dager lurer jeg på om jeg har feber, så varmt blir det her! Og det hjelper jo ikke å åpne opp vinduene, for det er nesten like varmt utenfor. Bølger av klamhet skyller over meg, mens jeg i mine vage feberfantasier lytter til uttrykksfull jazz. Oioi, det hørtes jo nesten litt ut som et dikt! Kanskje jeg skal legge ut diktet i sin fulle form her, om jeg noen ganger skriver mer på det. (Jeg tror ikke det er noen reell grunn til bekymring egentlig.)

And now for something completely different!

Dagens tegning er en gammel klassiker, som jeg selv er tålig fornøyd med. Jeg føler selv at min største bragd med denne tegningen var anatomien, som nesten ser litt småkorrekt ut noen steder! Andre steder er det helt klart noe alvorlig galt på ferde, men jeg er usikker på hvor mye dette trekker ned for helheten. I ettertid er det eneste jeg angrer på at jeg ikke fikk med noen striper i dette ellers så mesterlige verket.

Kriblefingre

Hvor mange poster er det egentlig sosialt akseptert å legge ut pr. dag? Føler det er en slags norm som sier at man ikke må legge ut mer enn én post daglig, ellers blir man automatisk masete. Men hva om man kommer på flere ting man hadde lyst til å si? Eller om man hadde flere ting å si samtidig som man visste om, men så var alle tingene i forskjellige kategorier, så det ville være rart å skrive om dem på samme sted? Skal man da skrive en lang post, og dele den opp på en eller annen måte? Eller må man opprette egne blogger for de forskjellige kategoriene med ting man skriver om, for at ikke alt skal blande seg? Kanskje det er litt samme prinsipp som når man skal spise fisk, og man legger fisken på en tallerken med andre ting, f.eks. grønnsaker. Da kommer det gjerne litt fiskesaft ut av fisken, og begynner å blande seg med ting den strengt tatt ikke har noe med, f.eks. de kokte gulrøttene. Nei uff, dette ble for dypt og vanskelig!

Masekråker anno 2006

Bloggere - for en gjeng! Nettets meningsforsøplere! Egosentriske sutrekopper!

Jeg føler meg allerede hjemme. :-)

Dette er min obligatoriske "jeg har fått meg blogg fordi jeg følger med på samfunnets aktuelle trender"-post. Så da er det bare å kjøre i vei:

Jeg har fått meg blogg! Jeg kan endelig kalle meg selv en "blogger"! Jeg har alltid drømt om å få være irriterende og påståelig på nettet, og nå er endelig muligheten her! Jeg vet ikke helt hva slags ting som vil dukke opp her fremover, men det blir kanskje litt av hvert. Kanskje noen av mine paint-mesterverk? Hvis jeg føler at verden er klar for denslags utsøkt kunst, da. Så dere kan bare glede dere!